La meg føle dette fullstendig

I 2017 gikk jeg alene igjennom villmarka i USA fra California til Canada. Jeg, sekken min, teltet mitt og den uendelige naturen. I nesten 2000 km trasket jeg gjennom gudommelige landskaper og høye fjell. Jeg møtte fantastiske mennesker og dannet livsvarige relasjoner, men mest av alt var jeg alene med meg selv, i mitt eget hode. Time etter time, dag etter dag, steg for steg var det meg i selskap med meg.

Da levde jeg hundre prosent der og da. I minuttet. i tiden. I pusten.

Jeg følte livet helt. 100%. Jeg lot meg selv føle det fullstendig. Og for det er jeg evig forandret.

Denne opplevelsen er en permanent påminnelse i livet mitt om at noe kan være både krevende og vidunderlig, vakkert og utfordrende, alene, men aldri ensomt.

Både / og, alltid.

“La meg føle dette fullstendig” har blitt et slags mantra, en bønn, et ønske både i livet mitt som utspiller seg her og nå og til mitt fremtidige liv.

For sannheten er at jeg ofte ikke vil føle ting fullstendig - jeg vil vil bare oppleve de deilige tingene, de morsomme tingene, de lette tingene.

Jeg vil ha følelsen av å ha skrevet noe bra, uten frustrasjonen og sårbarheten i det å faktisk skrive. Jeg vil ha ekstasen av å stå på en fjelltopp uten den svette, lange klatringen.

Men når jeg motstår klatringen kommer jeg aldri til fjelltoppen. Og når jeg lar motstanden holde meg borte fra den blanke siden får jeg ikke fordelen av å bli kjent med og få en så mye dypere forståelse av meg selv som skrivingen gir.

Tenk om vi klarte å være i øyeblikkene i livet. De lette. De gode. Men også de vanskelige. De tunge. De triste.

Men tenk om vi klarte. Kanskje ikke alle, men mange.

La meg føle dette fullstendig.

Jeg oppdaget at det å praktisere å tillate meg selv en fullstendig opplevelse av et øyeblikk også ga meg tillatelse til å være fullt meg selv.

Føle øyeblikket fullstendig.

Prøv!

******

Til vi høres igjen, gi deg selv tillatelse til å føle deg bra, gjør tre ting for deg selv som gir deg glede og vær modig i din vilje til å prioritere deg selv - selv når det føles egoistisk og upassende.

Mere snart,

Anette

Hva om vi bare senket terskelen..

Det var en dag i november når jeg kjente at jeg hadde startet veien nedover mot «det Ikke Bra Stedet». Mentalt, følelsesmessig, spirituelt, på vei mot «Det alt-i-alt Ikke Bra Stedet».

Vanligvis kjenner jeg at jeg er i ekspress heisen på vei nedover når jeg begynner å fantasere om at alt bare skal forsvinne - klesvasken, hele «må gjøre» listen, all følelse av ansvar ovenfor andre, jobben min, skrivingen, ubesvarte tekstmeldinger, det meste.

Hadde det ikke vært bra, sier «Det Ikke Bra Stedet» til meg, hadde det ikke vært bra hvis alt det der… bare forsvant?

Og så kunne jeg bare bli igjen pakket inn i pledd og dyner som en burrito, og lest bøker og spist kake og drukket kakao hele dagen, du vet, eksistere, men sånn helt hemmelig? Som at jeg fantes, men ingen visste det og derfor var jeg fri.

Dette. Denne fantasien er et faresignal.

«Når alt som betyr noe, slutter å bety noe.»

Den uendelig herlige Holly Whitaker beskriver dette øyeblikket i tiden så utrolig bra i bloggen «Når alt som betyr noe, slutter å bety noe.». Jeg absolutt elsker det, den fanger alt det jeg føler akkurat nå. Det.. denne ufattelige forventningen at vi på en eller annen måte må holde på enormiteten av det vi lever igjennom, samtidig som vi trenger å gjøre alt det hverdagslige; handle mat, vaske skittent undertøy, avtale tannlegetimer og spare penger til pensjon. Pensjon..?!! Herregud, kan du forestille deg..

Til tider tenker jeg at jeg bare er utrolig trøtt. Alle jeg kjenner er trøtte. Jeg tror ikke engang ordet «trøtt» er et beskrivende nok ord for hva vi er, ikke nå lenger. Kanskje det er mere riktig å si av vi er litt døde på innsiden, kanskje jeg var litt død på innsiden. Det som ble interessant er å observere hvor og når i livet og kroppen min denne «dødheten» dukker opp og hvor den ikke gjør det.

Noen dager er bare tanken på å dra i butikken nok til at jeg tenker at jeg vil ta meg en lur isteden. Så lav er hverdagslivskapasiteten til tider. Jeg tenker på ordet «matbutikk» og ser umiddelbart for meg alle de mange, mange, mange prosessene som skal til for å gjennom føre prosjektet; ta på vanlige klær, kjøre bil dit, gå rundt i butikken og bestemme og ta altfor mange umulige beslutninger, betale og pakke maten, inn i bilen, kjøre hjem, bære inn, pakke ut, pakke bort og så i tillegg LAGE maten og VASKE OPP…? HJELPES. Jeg kan ikke engang tenke på det.

Vel, ukene går. Jeg har ingen kapasitet, er utmattet og innehar en generell forvirring om hvordan jeg før var en person som klarte å utføre alle hverdagsgjøremålene med letthet og nå er en person som såvidt holder øynene åpne. Jeg kjenner meg ikke deprimert, jeg har det fint, føler meg elsket og glad, det er mer at jeg har et fingerbøl med energi når jeg hadde trengt en 10 liters kanne.

Dette var jo absolutt ingen ideel situasjon, det føltes ikke bra, men jeg bestemte meg for å gjøre ting radikalt annerledes. Jeg valgte å IKKE se på det som et problem. Jeg var så lei av å se på meg selv som et problem som hele tiden måtte fikses. Hva om det ikke var noe feil med meg? Hva om det bare var at akkurat nå i livet har jeg lite energi? Hva om jeg kunne møte meg selv her og nå, akkurat som jeg er, istedenfor å streve etter å forandre meg selv til en annen?

Denne tilnærmingen, for meg, var en revolusjon. Det er den enorme styrken i det å si til meg selv at ja, potensialet ditt kan ta deg til 100% hvilken som helst dag, men kapasiteten din akkurat nå tar deg bare til, kanskje 6%, og det er ok.

Det som må forandres er ikke meg ,men mine forventninger til meg selv.

Jeg er ikke problemet. Jeg trenger bare å senke terskelen akkurat nå. Og så kanskje senke den igjen og igjen før den kan heves igjen. Kanskje.

Så hør.

Hva med å senke terskelen når den er for høy, istedenfor å tvinge oss selv til å hoppe hele tiden, viftende med hendene i været i det vi prøver å gripe den for å komme oss over? Kanskje vi skal bli litt her nede, med føttene på bakken hvor vi har det bra?

Ikke mer hopping.

Ikke for meg.

Ikke nå.

***

Mere snart -

Xo

Anette