La meg føle dette fullstendig
I 2017 gikk jeg alene igjennom villmarka i USA fra California til Canada. Jeg, sekken min, teltet mitt og den uendelige naturen. I nesten 2000 km trasket jeg gjennom gudommelige landskaper og høye fjell. Jeg møtte fantastiske mennesker og dannet livsvarige relasjoner, men mest av alt var jeg alene med meg selv, i mitt eget hode. Time etter time, dag etter dag, steg for steg var det meg i selskap med meg.
Da levde jeg hundre prosent der og da. I minuttet. i tiden. I pusten.
Jeg følte livet helt. 100%. Jeg lot meg selv føle det fullstendig. Og for det er jeg evig forandret.
Denne opplevelsen er en permanent påminnelse i livet mitt om at noe kan være både krevende og vidunderlig, vakkert og utfordrende, alene, men aldri ensomt.
Både / og, alltid.
“La meg føle dette fullstendig” har blitt et slags mantra, en bønn, et ønske både i livet mitt som utspiller seg her og nå og til mitt fremtidige liv.
For sannheten er at jeg ofte ikke vil føle ting fullstendig - jeg vil vil bare oppleve de deilige tingene, de morsomme tingene, de lette tingene.
Jeg vil ha følelsen av å ha skrevet noe bra, uten frustrasjonen og sårbarheten i det å faktisk skrive. Jeg vil ha ekstasen av å stå på en fjelltopp uten den svette, lange klatringen.
Men når jeg motstår klatringen kommer jeg aldri til fjelltoppen. Og når jeg lar motstanden holde meg borte fra den blanke siden får jeg ikke fordelen av å bli kjent med og få en så mye dypere forståelse av meg selv som skrivingen gir.
Tenk om vi klarte å være i øyeblikkene i livet. De lette. De gode. Men også de vanskelige. De tunge. De triste.
Men tenk om vi klarte. Kanskje ikke alle, men mange.
La meg føle dette fullstendig.
Jeg oppdaget at det å praktisere å tillate meg selv en fullstendig opplevelse av et øyeblikk også ga meg tillatelse til å være fullt meg selv.
Føle øyeblikket fullstendig.
Prøv!
******
Til vi høres igjen, gi deg selv tillatelse til å føle deg bra, gjør tre ting for deg selv som gir deg glede og vær modig i din vilje til å prioritere deg selv - selv når det føles egoistisk og upassende.
Mere snart,
Anette